Livsstil

Stort hjerte for de minste

21. januar 2013

 

På Krøderen i Buskerud driver Lilly My Bjugan Kennel L’mygan, et oppdrett av rasen griffon petit brabancon. Hun holder også på med omplassering, pass av miniatyrhunder og driver også Ammehjelpen for dyr.

Det er fullt liv på innsiden av porten hos Lilly My når en hel flokk med små hjerteknusere kappes om oppmerksomhet når det kommer gjester. De bor vakkert til like ved Krøderfjorden og har akkurat kommet inn igjen fra en hyggelig morgentur med bading.

Fem minisjarmører

– Jeg har for tiden fem hunder her, pluss noen som er ute på fôr, forteller Bjugan. Den eldste griffonen er Ruben. Og så er det Rawi. Siden han er rød, var det et naturlig navnevalg, etter den norske artisten. Hans søster LilleBlomst er svart. Og så er det Randi, en dvergpinsjer og omplasseringshund, på to år. Den aller minste er LeoMyggen, en to kilo tung chihuahua som er til omplassering og venter på et nytt hjem med mye kjærlighet og omsorg.

– Jeg har skrevet på finn.no at dette ikke er en ”veskehund”, understreker Lilly My og poengterer at hund skal få være hund, være aktiv og løpe på tur, uansett størrelse.

Driver omplassering

– Jeg begynte med omplassering for fire år siden. Det startet ved en tilfeldighet. Jeg ble spurt om å finn et nytt hjem til en griffon. Det gikk kjempebra. Ryktet spredte seg og flere kontaktet meg, forteller hun. I løpet av disse fire årene har hun funnet nye, gode hjem til 16 hunder. De fleste har vært små raser, pluss en manchester terrier, en airedale terrier og to borzoier. Rett hund til rett hjem er en viktig målsetting. Det er særlig viktig for små raser. Iblant opplever hun å få inn omplasseringshunder som trenger å få korrigert sin atferd.

– Ofte tar jeg over hunder fra hjem som ikke har forstått at også små raser trenger oppdragelse. Derfor er det ekstra viktig at de kommer til gode hjem. Også miniatyrhunder trenger å bli brukt til noe, ikke bare ligge på sofaen, sier Bjugan. Nylig var lille LeoMyggen med henne på fjellet. Selv på turer i fjellet ble femspannet med miniatyrhunder ikke slitne.

Hvorfor griffon?

Lilly My Bjugan kommer opprinnelig fra Hegra utenfor Stjørdal i Nord-Trøndelag. Hun har vokst opp med hund. Hennes mor drev oppdrett på borzoi, så hun arvet hunden Lille Hest. Hun har drevet med oppdrett på terriere og papillon også.

– Men så fikk jeg familie og barn. Har to barn og fire barnebarn. Etter at barna ble store og jeg ble alene, tok jeg opp igjen tidligere interesser, slik som maling, kreativitet og hund, sier Bjugan. Det var av helsemessige årsaker, etter operasjoner i rygg og knær, det måtte bli en liten rase.

– Jeg leste alt jeg kom over av informasjon om miniatyrraser og ringte oppdrettere for å få råd og tips, forteller hun. Det var slik hun kom i kontakt med en oppdretter av griffon, dro til Jessheim for å se og falt pladask for den lille, lettlærte og alltid så glade rasen. Hun fikk sin første griffon, lille Petit, på fôr i 1997. Lilly My sørger fortsatt over at den døde av sykdom i 2002, bare fem år gammel.

– Hun var mitt alter ego, forteller hun og ser på bildene av Petit på stueveggen. Den gang var det bare 150–200 av rasen i Norge, og avlsmaterialet var lite. I dag er det rundt 3 000 griffoner i Norge. Lilly My skaffet seg cairn terriere. To av dem ble påkjørt og drept. På kort tid mistet hun tre hunder. Det var vondt og sårt. Det gikk derfor en tid før hun orket å skaffe seg en ny.

Les mer i Hund&Fritid 1/2013.

Annonser: