Ville bare meddele at denne uken fyrer by:Larm av i Oslo, 16-18 februar. Tre dager til ende skal kjente artister som Ane Brun, Lido Lido, Sivert Høyem, Sondre Lerche, Donkeyboy, Bigbang og flere skal piske opp stemningen. Så hvis du har hundepass, og har lyst å høre noen gode toner er Bylarm stedet en event du må sjekke ut. 

Camilla

Utgangsstilling lydighet

 Alle øvelser i lydighet starter med en god utgangsstilling. Her er Noddy i sittende posisjon og det er god blikkontakt mellom oss. Belønning, en godbit, er  plassert i lukket hånd. Belønningen brukes i innlæringsfasen og retter oppmerksomhet mot deg, og er en motivasjonsfaktor.

     Utgangsstilling avstandskommandering

1. Begynn med hunden dekkende foran deg.

2. Øk avstanden mellom dere.

-       De øvelsene dere kan begynne med i starten er sitt og dekk. Stå kan dere ta senere.

-       Det er lov å bruke både armbevegelser og stemme samtidig.

Utgangsstilling fellesdekk    

Her ser dere utgangsstillingen for øvelsen fellesdekk. Øvelsen går ut på at hunden skal ligge stille i tre minutter mens eier står ca. 10 meter foran hunden. Øvelsen gjøres sammen med andre hunder, hvor alle ligger på rekke. Nylig så jeg dette bli gjennomført i Karl Johans gate, Oslo med stor suksess, så ikke la deg bli forbauset på hvor stor effekt det kan ha på din hunds atferd og kontakten mellom dere.

Blikkontakt:Uten blikkontakt blir lydighetstrening en umulig oppgave. Dersom ikke kontakten er der må dere bruke tid på kontakttrening, først etter dette kan man starte med andre øvelser.

Belønning: Trening skal være gøy for dere begge. Tren lystbetont med masse belønning. Når øvelsen sitter kan du gradvis fjerne belønningen, og kun belønne det du er fornøyd med.  Når hunden viser mestring kjører man inn med variabel belønning. Variabel belønning skjer kort sagt ved at du belønner uvilkårlig, og hunden vet aldri når belønningen kommer. Ypperlig å ta i bruk i øvelser der hunden skal gå pent ved sin eier, og se på eier hele tiden under gange.

Lykke til!

Ha en fin dag!

Pomeranianen Boo er kanskje verdens søteste hund. Han har sin egen facebook side med nærmere tre millioner venner/følgere. På sin personelige side blir det fortalt at han elsker å leve livet,  se på Oprah,løpe rundt med storebror, og kle seg ut i små kostymer.

Ikke nok med at man kan kjøpe en “bamse” som er en kopi av Boo på Amazon, men Boo har også blitt forfatter “The life of the worlds cutest dog” (J.H. Lee). Sjekk også ut kjendis Boo på youtube, en helt vanlig dag på jobb.

 Jeg lar dere bedømme, er Boo verdens søteste hund? 

Som hotblogleser kan du forvente deg  tanker om hund og eier, produkttester, shopping, kost og ernærings tips, trening  og så mye mer fra erfarne hundeeiere og fagfolk.

Dette skal være et gøyalt sted å stikke innom. Bloggen tar kort sagt for seg det som ikke har plass i magasinet Hund & Fritid.

Målsetning: informativ, formidlende og underholdende lesestoff på nett for store og små..

Det er mulig å kommentere innleggene. Dersom du har gode tanker, eller ønsker å gi feedback er du mer enn velkommen til å gjøre det. Men fra redaksjonelt hold ønsker vi at dette skjer på medmenneskelig plan. Selv om det er en hundeblogg, kan vi prøve å unngå bjeffing og biting.

(Avbildet: Noddy & Camilla, Foto: Jan Vidar Bakker)

Dersom du har inspill eller tanker om hva vi skal skrive om send gjerne en mail til camilla.eikaas@hundfritid.no

Camilla

I første utgave presenterer vi en fotocollage av flotte hunder. Som en hyllest til alle de flotte hundefolk som får frem det beste hos hunden. Det er hund vi skriver om, og jeg må nok en gang si: Vov, så mange flotte hunder vi har her på berget.

Vi tar frem en liten kritisk røst. Diller vi for mye med hundene? Her finnes det mange meninger, og vi skal ha rom for mangt. Men ingen er tjent med å avle frem problemhunder, heller ikke å pjatte med bikkja. Enten du har en liten eller stor hund, så trenger dyrene en tydelig stemme og god oppdragelse. Dere blir kjent med to som aldri diller under trening. To som alltid leverer i ringen. Schæferen Zanta vet hva trener og eier Totten mener han skal og bør gjøre for å hente hjem pokaler til Sørlandet. Tospannet vet at det er trening, trening og trening som skal til. Uansett dagsform, slik er det uansett om man er hund eller folk.

Selv om det er grønn vinter mange steder, så søker vi i snøen. Noen steder vet vi det er snø, og det er veldig morsomt og stimulerende å la bikkja snuse seg frem til belønningen. Det må jo de ville dyrene også gjøre. La hundene gjøre det samme – la dem jobbe!

I 2012 vil vi i redaksjonen farte mer. Vi sanker inn godt hundestoff fra hele Norge. Å skrive om hund er berikende. I dette nummeret har en leser fortalt de vakreste tanker om hva hunden betydde for henne mens hun var syk. Jeg har hatt utallige samtaler med folk som har en sterk historie de ønsker å fortelle. Noen vil komme på i 2012, andre lar jeg ligge … Alle vil nok tåle dagens lys, men som redaktør må jeg også ta hensyn til kilden.

Hund&Fritid har fått besøke jakten-Linda. Dere husker hun mørke og litt tøffe dama i “Jakten på kjærligheten” i TV 2. Hun tenker hund og dobermann hele døgnet og lever selv et spennende og fritt liv. Fremdeles på søken etter en friluftsmann/hundemann. Jakten går videre for Linda, både med og uten rifle. For dere andre der ute – enten du er ensom eller ikke. Legg gjerne inn en kontaktannonse. Send til post@hundfritid.no. Det eneste vi forlanger er at du abonnerer på bladet.

Ha et knakende godt år, og husk nyttårsforsettet må være å ta en ekstra runde med bikkja!

Vi klikker, roser og belønner ønsket adferd som aldri før, og positiv forsterkning er det som gjelder innenfor oppdragelse og trening av hund om dagen. Men kan det bli for mye av det gode?  Og for lite av det negative?

– I mange tilfeller, helt klart ja, mener Vegar Nordby, eier av Nordbys Hundesenter. Gjennom mange år som hundetrener og adferdskonsulent har han mange tanker rundt dette og mener definitivt at mange hunder blir dullet altfor mye med, og satt altfor lite grenser og krav til.
– Det handler om å finne den riktige balansen, sier han.

For de fleste som holder på med hund i dag, er positiv forsterkning et kjent begrep; belønningsbasert trening. Det lønner seg for hunden å gjøre det vi ønsker, for da vanker det godbiter, lek og kos. På de aller fleste hundekurs i dag er dette treningsmetoden som læres bort, og vi former hundene våre lett som bare det med en positiv forsterker. Vi kan få hundene våre til å gå gjennom ild og vann for en godbit, og vi bruker lokke-/ luremetoder for å få hunden til å gjøre som vi vil i mange situasjoner. Positiv adferd belønner vi, mens negativ adferd ofte blir oversett. Men hva når hunden ikke er interessert i godbiten lenger eller når vi skal få hunden til å gjøre noe den ikke vil? Hva når ting går galt?

Belønner fremfor å korrigere

Vegar Nordby driver selv med konkurranselydighet og mener uten tvil at i den sammenheng presterer hundene aller best med positiv forsterkning. Men han mener det er viktig å skille mellom konkurranselydighet og den generelle hverdagslydigheten.
– Jeg syntes å se stadig større tendenser til at vi blir dårligere og dårligere på å korrigere hundene våre og bestemme over dem. Det er nærmest blitt en trend i Norge at hundene skal få gjøre som de vil. Det er bare opp til oss å få dem til å ville det vi ønsker, og så snur vi ryggen til når det går galt og begynner forfra igjen. Vi har sterkere fokus på å få belønnet hundene våre fremfor å korrigere dem. Det er jo fordi dette er lett, og vi er blitt veldig gode på dette. Men jeg mener at vi må få et sterkere fokus på korrigeringsarbeid, sier han.

Redde for å stille krav

Korrigering er i dag blitt et fyord når det kommer til hund, og for mange er man nærmest en dyremishandler om man korrigerer hunden sin. Vegar mener mange dermed er blitt svært redde for å stille krav til hunden, og at hunden dermed får gjøre som den vil.

– Den vanlige hundeeieren i gata kommer til kort når alt skal fungere med positiv forsterkning. Som adferdskonsulent får jeg inn mange hunder med problemer, som jeg ser kunne vært unngått med justeringer i oppdragelsen av hunden fra den var liten. Om man har oppdratt hunden med hundre prosent positiv forsterkning, kan man få store problemer den dagen man må gå inn og korrigere. Hunden forstår ikke hva som skjer. Den kjenner ikke relasjonen og blir frustrert og kan svare opp mot eieren. Der det alltid går skeis med problemhunder, er der hunden ikke har noen relasjon til eieren sin når det kommer til korrigering. Den store feilen er at vi ofte begynner å korrigere i affekt, fremfor å lære hunden å bli korrigert på valpestadiet og gjennom trening sier Vegar.

Ikke la hunden bestemme

Han presiserer også at korrigering ikke handler om å påføre smerte eller brutalitet.
– Vi snakker om håndtering og ledelse. Vi må kunne si til hunden at “nå skal vi gjøre dette, selv om du ikke vil”. Hundene kan protestere, bli frustrerte og noen til og med rimelig sinte når vi bestemmer over dem, men vi må kunne si i at «joda, nå skal vi gjøre dette». I dag jobber vi hele tiden med å få hunden til å ville det vi vil, men vi må også kunne få hunden til å gjøre ting den ikke vil. Det er ikke lurt å alltid la hunden få velge selv, mener Vegar.

Les mer i Hund&Fritid 1/2012

Berner sennenhunden er en behagelig familiehund. Denne molosseren kan brukes som brukshund, kløvhund og trekkhund.

Fra eldre tider har denne rasen blitt brukt som ren gårdshund og vokterhund på gårdene i Sveits. Man fant mye av rasen rundt områdene Duerback og Burgdorf. Der passet den på kvegene, og den varslet også når det kom fremmedfolk til gårds. Det henvises til de gamle romerne og deres molosser. Denne typen ble innført til Sveits i romertiden. Mange har kanskje hørt om den trefargede slaktermastiffen, som ble brukt av sveitsiske soldater i krig. Denne var en slektning av kamphundene som romerne brakte med seg. Det er herav de første sennenhundene oppstod.

Sveitserne har hatt kveghunder i flere hundre år. Den første standarden ble først publisert i 1898, og det var for appenzeller sennenhund. Berner sennenhund fikk sin standard i 1907. Fra midten av 1940- og -50-årene jobbet man for å få en kraftigere berner sennenhund. Det gjorde man ved krysning av blodslinjer fra newfoundlandshunden. Man har fått en sennenhund som er noe mer grovbygd enn sine slektninger.

Rasestandard – Berner Sennenhund

Opprinnelsesland: Sveits

Helhetsinntrykk: Langhåret og trefarget – og godt over middels stor. Berner sennenhunden skal være kraftig bygget. Den skal ha harmoniske bevegelser og ellers være velproporsjonert.

Lynne og væremåte: Selvsikker, oppmerksom, vaktsom, modig, godmodig og hengiven for folk den kjenner. Også overfor de den ikke kjenner, skal den være vennlig. Hundens temperament beskrives som rolig.

Bevegelser: Jordvinnende – sunne og jevne i alle gangarter. Den skal ha god steglengde i fronten, meget godt driv bak. Bevegelsene skal være rette og parallelle sett både forfra og bakfra.

Størrelse og vekt: Hannhunder mellom 64–70 cm (idealstørrelse 66–68 cm). Tisper mellom 58 og 66 cm (idealstørrelse 60–63 cm).

Pels: Pelsen skal være lang og skinnende. Den kan være glatt eller lett bølget.

Farge: Dyp sort med rike tan-tegninger på kinn, over øynene, på alle ben og på brystet. Hvite tegninger som følger:

• På hodet skal den ha rene og symmetriske tegninger på hodet. Bliss går over mot snuten på begge sider til et snutebånd. Blisset skal ikke rekke til tan-tegningene over øynene. Snutebåndet skal ikke dekke munnvikene.
• Moderat store og ubrutte hvite tegninger på strupe og bryst.
• Ønskelig med hvite poter og hvit haletipp.
• Tolereres: en liten hvit nakkeflekk og hvit analflekk.

Hode: Skal være kraftig og størrelsen i harmonisk forhold til helheten. Den skal ikke være for mektig.

Hals: Kraftig og muskuløs, middels lang. Skalle: Svakt hvelvet sett forfra og i profil. Grunn pannefure.

Ansikt: Nesebrusken skal være sort og snutepartiet kraftig og middels langt. Neseryggen skal være rett. Leppene skal være stramme og med sorte lepperender.

Kjever/tenner: Kraftige kjever. Saksebitt, komplett tannsett. Toleranse for tangbitt.

Øyne: Mandelformede, mørkebrune øyne. Øyelokksrender godt tilliggende. Øynene skal ikke være for innsunkne eller utstående.

Ører: Bernen sennenhunden har trekantede, lett avrundede og høyt ansatte ører. Av størrelse middels store. Flatt tilliggende i hvile. Når den er oppmerksom, heves øreansatsen og forkanten forblir liggende tett inntil hodet.

Kropp: Overlinjen faller harmonisk fra halsen og over i manken. Den skal være rett og jevn. Ryggen skal være stram, rett og jevn. Lendpartiet bredt og kraftig. Ser man det ovenfra, er den noe smalere enn brystkassen. Krysset er mykt avrundet. Brystet skal være bredt og dypt.

Forlemmer: Hunden skal ha kraftig benstamme. Rette og parallelle, ganske bredstilt.

Baklemmer: Rette og parallelle og ikke for trange sett bakfra.

Lår: Lårene skal være lange, kraftige, brede og muskuløse.

Halen: Den skal ha en busket hale, og den skal rekke minst ned til haseleddet. Halen skal bæres hengende i hvile. Når hunden er i bevegelse, bæres den i høyde med ryggen eller lett over.

Kilde:  NKK – her finner du hele standarden.

Kennel Quantos har gjort rene bord på utstillinger i flere år, og nå har den mestvinnende schæferhunden i Norden, Zanta av Quantos, gjort det igjen.

Kennel Quantos eies og drives av Inger Lise Jensen og Tor W. Johansen, også kjent som Totten. De holder til i idylliske Lillesand og kan skue ut over en god mengde flotte schæferhunder av ypperste klasse. Leter man litt, finner man også noen corgier i selskapet, samt et stort oppdrett av undulater.

Lang fartstid

Totten har holdt på med schæfer siden 1982 og drevet oppdrett av rasen siden 1986. Han er å se på alt mulig av utstillinger og har også oppdrettet et stort antall schæfere som hevder seg på bruksfronten. Totten og Inger Lise har nytt godt av gode samarbeidspartnere både hjemme i Norge og i det store utland over flere år og har tilbrakt mye tid i Tyskland både for utdanning av hundene og godt avlsmateriale. –Jeg vil spesielt få takke Knut Heggen i Hill`s som har fulgt oss helt fra starten og hatt troen på oss. Fôr er enormt viktig for å få sunne og friske hunder, og jeg har vært strålende fornøyd med Hill`s i tolv år. Jeg har kun hatt positive opplevelser med både resultatet på hundene og menneskene rundt oss. Også Freddy Christensen har vært suveren. Han har lært meg omtrent alt jeg kan om både avl, utstillingsteknikk og det mentale i hundene. Jeg sugde meg fast i ham på 80-tallet og slapp ikke taket. Han kalte meg gnagsåret, men så fikk jeg til gjengjeld lært enormt mye, forteller Totten.

Full rulle

Som far, bestefar og arbeider i Nordsjøen, skjønner vi at Totten har et høyt aktivitetsnivå. Han har hatt ulike verv i Norsk schäferhund klub, avdeling Agder, i mange år, men har valgt å gå ut av schæferhundklubben og er nå medlem av SV i Tyskland, Norsk kennel klub og Lillesand hundeklubb. Han mener selv at Inger Lise er en av de mest tålmodige damer som har sett dagens lys, og det kommer nok godt med når alle hunder og valper skal mates og stelles. Det er viktig for Totten og Inger Lise å avle etter NKKs etiske regler. Kennelen ble blant annet beæret med ”Mimmiprisen” av hovedstyret i Norsk schäferhund klub for det engasjementet som kennelen har utvist. De legger stor vekt på sunnhet og vitalitet i oppdrettet av både hunder og fugler.

Råe resultater

Kennelen kan vise til resultater som svært få oppdrettere kan måle seg med, og skulle vi hatt med hele listen her, hadde reportasjen blitt veldig lang. Men at de har noen av de mestvinnende schæferhundene i Norden, kan nok ingen være i tvil om. Den som virkelig har utpreget seg som den mest meritterte schæferen Norden har oppdrettet, er Zanta av Quantos, eller +SchH3 AD Int, Nord, N, Sv, Dk, Lux, Lat Champion, norsk vinner 2009 og 2010, dansk vinner 2009, 2010 & 2011, svensk vinner 2010, nordisk vinner 2010, København vinner 2009, 2010 & 2011, Europa vinner 2011 Zanta av Quantos, som hun heter med titler. Zanta ble historisk atter en gang i 2011 etter å ha blitt den eneste hunden som har vunnet bamseprisen tre år på rad og 3. og 4.desember 2011 var Totten og Zanta også en tur i Finland og kom hjem med titlene Multichampion og Multivinner, som er svært sjeldne titler her hjemme i Norge.

Veien videre

I skrivende stund driver Zanta og Totten med iherdig pakking og planlegging. De er plukket ut til å representere Norge i Orlando på World Challenge. Når de kommer tilbake venter en roligere periode for Zanta. Totten har plukket ut en nøye gjennomtenkt kavaler til henne. –Man kan jo aldri vite hvordan det går, men vi håper på et kull med flotte valper etter Zanta til senvinteren, sier han. Så gjenstår det å se om det dukker opp en arvtager etter hennes enorme meritter. Vi i Hund&Fritid tar av oss hatten og gratulerer og ønsker dem lykke til videre. For å lese mer om kennelen kan du gå inn på www.kennelquantos.com og kose deg med bilder av utallige flotte schæfere.

Hund&Fritid kommer med et nytt bidrag med kickstart i januar; vi går online med vår hotblogg, informativ, formidlende og underholdende lesestoff på nett for alle med hund.

Mange av våre abonnenter har tryglet på sine knær om at vi skal starte en blogg. Tryglet er vel noe satt på spissen, men vi elsker utfordringer og alt som kan forbedre et hundeliv. Så med blanke ark og skriveglede til tar vi norges hunderike med storm, nok en gang, med lanseringen av vår nye blogg i januar.

Som hotblogg-leser kan du forvente deg tanker om hund og eier, produkttester, shopping, kost- og ernæringstips, trening og så mye mer fra erfarne hundeeiere og fagfolk. Det skal være et gøyalt sted å stikke innom, så underholdningsverdien håper vi også er der. Vi skriver kort sagt om det som ikke får plass i magasinet. Det er mulig å kommentere innleggene. Dersom du har gode tanker eller ønsker å gi feedback, er du mer enn velkommen til å gjøre det. Men fra redaksjonelt hold ønsker vi at dette skjer på medmenneskelig plan. Selv om det er en hundeblogg, kan vi prøve å unngå bjeffing og biting.

Bloggen finner du på www.hundfritid.no

Annonsører/ sponsorer kan ta kontakt via mail: post@hundfritid.no

Linda sammen med programleder Marthe Sveberg Bjørstad.

Dessverre for TV2, ikke mange fant kjærligheten i siste programrunde. Og selv om Linda også hadde mange friere, kvittet hun seg med dem alle, én etter én. Når man møter Linda, kjenner man en stor styrke i den vesle dama. De mørke, skuddsikre øynene forteller om at her snakker vi med en dame som har iboende krutt og kraft i seg. Likevel er hun mild i sin væremåte – naturen, dyrene, gården og «det gode liv» har gjort Linda trygg på seg selv. Av mannfolk kan man bare anta at det ikke er plass til en sofagris eller latsabb til gården. Nei, Linda vil ha en selvgående, skuddsikker, hundeglad friluftskar kar til gårds. Alt annet er litt «waste of time».

– Dobermann er rasen min

Øvre gård og Innherred hundepensjonat huser flest hunder. Like ved E6 på Røra bor Linda og sønnen Marcus (16) tett innpå naturen. Linda elsker hunder og hester, egentlig alt som leer på seg av dyr i naturen. Allerede som trettenåring fikk hun mast seg til sin første hund.

– Hun het Shira og var en blanding av elghund og buhund. Siden har det blitt både hund og hest. Nå har jeg fire hester på gården. Én kwpn-nederlandsk varmblods. Han heter La Passion, og jeg rir sprang med ham. De andre hestene er Finita, som er en grå, engelsk fullblodshoppe. Hun er drektig, og vi venter føll i juni. Så er det Lady, en sportsponni på elleve år. I tillegg har Linda to høner og en hane på gården. Alle går de fritt. Her er frittgående høner, haner, hester og dobermann. Og tar man med de besøkende, så er her ofte elg, rådyr, hjort, rev og grevling på gården. Dyrene elsker Linda, og Linda elsker dyr. En som hun vokter seg litt for, er ørnen. Den må Linda holde øye med. Hun har ikke hjerte til å miste den ene hanen sin …

Elgjakt en lidenskap – med østsibirsk laika Linda har alltid vært veldig glad i dyr og natur. Som liten jente fôret hun villkatter i skogen. Som femåring fikk hun sin første katt, og egen kanin eide hun som syvåring.
– Så fikk jeg mast til meg min første ponni som tiåring. Det var en drektig nordlandshoppe, så året etter hadde jeg to. Jeg gjorde all arbeidet selv og ser ikke at mange tiåringer ville gjort det i dag. Linda forteller om gode opplevelser og utallige turer på fjellet. Spesielt minnes hun koselige turer i barneårene med tante og onkel.
– Det var da jeg ble hekta på fiske. Og jeg prøver å få til noen fisketurer i løpet av sommeren. Det å sitte ved et fjellvann med en kaffekopp og se duppen på vannet – det gir meg en helt spesiell ro i kropp og sinn. Ellers er det elgjakta Linda lever for. Og hun har også hatt en østsibirsk laika. Den brukte hun til både trekk og elgjakt. Nå er hun der igjen, i sommer kom Larstjønnas Catiina i hus.
– Hun har meritterte foreldre, og både mor og far er gode elghunder. De har også utseende med seg, og jeg ser hun begynner å vise gode på mange områder. Linda forteller om at Larstjønnas Catiina gjør det bra på blodspor allerede, og til våren skal hun til å jobbe med ferskspor.
– Så i september er hun nok klar som båndhund. Jeg skulle gjerne ha prøvd henne som løshund også, men jaktterrenget rundt gården egner seg ikke til det. Både E6 og jernbanen ligger i valdet, og da er det sikrere å ha henne i bånd. Linda ble bitt av elgbasillen for mange år siden. Det var hennes daværende samboer og hans far som vekket Lindas iver for elgjakt.
– Jeg har skutt fire elger selv, og jeg vil påstå at jeg er mer sikker med rifle enn hagle. Linda jakter litt rype og rådyr også, men det kan ikke måle seg i spenning med elgjakt. Linda vil ha «action», og det oppnår hun når hun jakter på storoksen …

Linda og hennes kjære: Khila-Kassandra Linnika Stamm (Femte generasjon etter Nikita)

Linda kjøpte sin første dobermann i 1995. Det var Hertogin Nikita V Nordic. I 1998 kom valpene, i samarbeid med kennel Alpha portrett En flott gård: Øvre gård og Innherred hundepensjonat Lindas jaktkamerat: Larstjønnas Catiina viser gode egenskaper. Nordic. Siden har Linda blitt en mer garvet hundedame, og hun tok oppdretternavnet Liinika Stamm. Navnet ble til som sammensetning av Linda og Nikita. Stamm er et gammel kennelnavn for dobermann fra langt tilbake.
– Nikita er stammoren til oppdrettet mitt. Jeg konkurrerte i lydighet med Nikita i eliteklassen. Hun var en meget allsidig dame, en super trekkhund med god psyke og godt gemytt. Hun døde kun ni år gammel av bukhinnebetennelse. Heldigvis lever hennes egenskaper videre, og i dag er Khila-Kassandra V Liinika Stamm femte generasjon Nikita.

Linda forteller at det har vært viktig for henne å holde på linjene. Hun har kun tatt inn litt nytt blod gjennom fedrene til kullet. – Resultatet har blitt ekstremt trivelige hunder med et utmerket gemytt og en god helse. Å vite hva som ligger bak hundene, både helsemessig og mentalt, har Linda hatt sterk fokus på. 95 prosent av de som kjøper valp fra meg, ønsker en familiehund.
– Og det er først og fremst familiehunder jeg avler frem. Utseende er også noe jeg prøver å holde ved like. Linda har oppdrettet flere utstillingschampions: en norsk vinner og en nordisk junior vinner. I 2001 kjøpte jeg en voksen tispe, Strolls Zuma. Hun har bidratt med mye i avlen. Khila er barnebarnet hennes.

Selv om Lindas hjerte tilhører rasen dobermann, så har hun også flørtet med andre raser. Hun har i dag to dvergpinchertisper på fôr, og nå har hun miniaussie i tankene. Rasen er ikke FCI-godkjent.
– Mine tre er registrert i USA, men innkjøpt i Sverige. Jeg har to tisper, Dalorogårdens Gracia (sort trikolor), og Minimeras Aurore, Mie til daglig. Hun er blue merle. Så har jeg en hann, Dalorogårdens Kasper (rød trikolor). E ntusiastisk forteller Linda om sin nye rase og kjærligheten til den. I høyde er den rundt 37–42 centimeter. Miniaussien har noe av de samme egenskaper som standardaussien. Den liker å bruke hodet.
– Jeg går blodspor med Gracia, og hun har blitt veldig flink til det. Hun har også vært på ettersøk og fulgte sporet 1,5 meter. Selv om Linda deler sin kjærlighet med mange raser, så er det dobermannen som er hennes mann – enn så lenge.

Les mer i Hund&Fritid 1/2012