Norske Redningshunder ble tilkalt for å søke etter savnede i forbindelse med massakren på Utøya. Hundene har aldri vært så mentalt slitne etter et oppdrag, og hundeførerne hadde opplevelser de sent vil glemme.
Da ondskapen overrumplet en hel nasjon 22. juli 2011 er dagen Norge aldri vil glemme. Ufattelig ondskap rystet folket. Fullstendig uventet og overrumplende trådte personifisert ondskap i land på engasjerte ungdommers sommerleir, og en massakre av barn og unge ingen kunne forestille seg var mulig, satte i gang. 69 døde, mange skadde, hardt skadde, og mange hundre unge mennesker som resten av livet må bære den grufulle opplevelsen med seg.
Hjelpere på to og fire
Hjelpemannskaper gjorde en heroisk innsats, frivillige satte livet på spill for å hjelpe, og våre firbente venner gjorde en innsats det står respekt av.
Mange i aksjon
Norske Redningshunder stilte med 47 redningshunder, hjelpemannskaper, båter og ledelsespersonell da Hovedredningssentralen fredag kveld kom med forespørsel om å få redningshunder til søk etter savnede rundt Utøya. Allerede to timer etter forespørselen var de første søkene med hund i gang. Flere av ungdommene kastet seg i vannet da gjerningsmannen begynte å skyte, og mange var savnet etter skuddmassakren. På kort varsel skulle alle ekvipasjene settes inn i effektivt søk over et stort område. Noen fikk i oppdrag å søke etter skadde og omkomne langs strendene og på øyene rundt Utøya. På selve Utøya hadde bare politiet adgang. Andre hundeekvipasjer var ute i båt på Tyrifjorden og søkte etter ungdommer som i panikk hadde lagt på svøm mot fastlandet, men ikke hadde klart den strabasiøse svømmeturen. Andre var blitt skutt mens de kjempet for å svømme i sikkerhet. Hjelpemannskapene måtte forberede seg på sterke synsinntrykk og være i stand til å takle utfordringene på en profesjonell måte.
Hunder legger grunnlaget for redningsarbeidernes innsats
Mange steder er vannet for dypt til at hundene kan gjøre søk, men vi vet at hunder har markert på mennesker som har ligget på ti meters dyp. Hunder, som har en fantastisk luktesans, kan oppfatte ferten av mennesker gjennom vannmassene og er en uvurderlig hjelp i arbeidet med å finne savnede. Flere steder markerte hundene, og stedene ble avtegnet på GPS. I etterkant var det opp til politiet og dykkere fra brannvesenet å lete etter savnede på de stedene hundene hadde markert. Hvorvidt det ble gjort funn, vet ikke de frivillige fra Norske Redningshunder.
En spesiell opplevelse
I tillegg til de 47 ekvipasjene som deltok i søket, var det 13 fra organisasjonen som jobbet administrativt under beredskapslederen.
– Det var en helt spesiell opplevelse å være med på denne aksjonen, forteller Ole-Jan Kristiansen. Han og aussien Garbo kom fra Enebakk for å delta. – Vi er vant til å søke etter bærplukkere og demente, men vi er ikke trent for denne type situasjoner. I tillegg til å takle hundene i en stressende og kaotisk situasjon, måtte vi også forholde oss til alle de sørgende og sjokkerte unge og deres pårørende. Det var også mentalt veldig utfordrende.
Sorg og fortvilelse
– Vi hadde base på Sundvollen hotell og måtte gå gjennom seksjonen hvor ungdommene og de pårørende hadde tilhold, forteller Ole-Jan. Vi var vitne til ungdommer som gråt hemningsløst. Plutselig kunne noen sette i å skrike, og vi hørte de hadde fått beskjed om venner som var bekreftet omkommet. Pårørende var oppløst i tårer, noen ventet på svar og forsøkte å bevare håpet. For andre var håpet knust. Det var hjerteskjærende å være vitne til. En påkjenning for hund og fører Det var slitsomme døgn for hunder og førere. Natt til lørdag ble det få timer med søvn, og leteaksjonen var en påkjenning både fysisk og psykisk, også for hundene.
– Jeg har aldri sett hundene så mentalt utslitt som etter søket ved Utøya, forteller Ole-Jan.