Lekne, arbeidsvillige «golden» av jakttype logrer oss velkommen sammen med sin flokkleder Vegar Nordby. På åpne jorder får vi se «turbomotorer» i livsglad jobb.
Eventyret og Kennel Solsvingen startet med Billy for syv år siden. Vegar sa da til Trude Lieng Nordby, som drev oppdrett av golden retriever med jaktlinje.
– Får du en mørk hann, så skal jeg kjøpe den.
Og slik ble det. Vegar, som fra tidligere var schæfermann, kjøpte den mørke hannen Billy, eller Billy the Kid. Han likte det han så, og han kan ikke få fullrost flokken sin slik den er i dag. For Kennel Solsvingen er det ikke snakk om masseproduksjon av rasen. De vil ha hunder med gode egenskaper, arbeidsglede og «edge». De vil ikke ha oppdrett av golden retrievere av selskapskvalitet, de ønsker ingen udetonerte testosteronbomber. De vil ha spretne, lydige, arbeidsvillige og sterke jaktgener som preger flokken. De vil ha hunder som er slik de selv er – hardt arbeidende. Flokken til Vegar og samarbeidet med Trude har også resultert i to barn, Henrik og Martine. For Vegar har det helt siden guttedagene vært hund på hjernen. Han har drevet hundeskole i tolv år, og Nordbys de siste seks årene.
Billy the Kid
NSLCH Solsvingens Billy er et multitalent. Han funker like bra både i konkurranser som på trening.
– Han er lettdreven, myk og samarbeidsvillig, sier Vegar om bestekompisen. Billy har kommet hjem med mange pokaler og konkurrerer i eliteklassen med Vegar. Ellers blir det mye jakt og jaktprøver. Han har en meget bra markeringsevne, og «viltet» finner han straks det lander. For Vegar er det «et must» at hundene hans er utholdende. Billy er fokusert hele veien og skuffer aldri Vegar.
Som en åpen bok
Friskheten til Vegar er det nok mange som har merket. Han snakker rett fra levra og duller ikke med verken hundene eller de han kurser. Det som er imponerende, er at samtaler man med Vegar, så fyker tiden. Den lille kroppen syder av kunnskap, og vi blir imponert over hans energi må vi medgi. Dette burde formidles i en bok, få det inn mellom stive permer. Om våre hunder sier han med klar stemme:
– Vi må ikke glemme egenskapene bak hvert individ og rase. Jeg synes også utstilling er en bra ting, ikke minst i forhold til rasestandard. Vi må jo holde oss innen rammene. Selv trives ikke Vegar best i utstillingsringen. Han liker å jobbe mentalt med hundene.
– I dag ser vi kanskje en tendens til for sterkt fokus på utstilling. Her skjer en altfor rask utvikling, og da kan viktige egenskaper fort bli glemt, eksempel bruksegenskaper.
Selskapsgolden eller jaktgolden – willing to please
Vegar er ikke spesielt glad i å kalle rasen for jaktgolden. Når han resonnerer, burde de ha blitt kalt for golden retriever. De litt større golden-gutta eller -jentene er selskapsgolden. Man ser klart hvem av dem som har vilje og utholdenhet og som er «willing to please» – vilje til å samarbeide. Fra det engelske avlsarbeidet skal golden av jaktlinje være utstyrt med en enorm arbeidsglede og styrke. En tøff og robust hund, som hele tiden skal trives med å samarbeide med sin eier.
– Alt dette skal ligge der genetisk. Gjør det, så har man et knallbra utgangspunkt. Man får mye gratis og slipper å drive «josse» frem selvskrevne ting. Derfor er det uhyre viktig at vi selekterer i avl.
Reiste til Ungarn
Vegar og Trude reiste til Ungarn for to år siden for å få inn nye blodlinjer. – Det var viktig for oss å se disse fire hannene i arbeid. Disse hadde amerikanske blodlinjer. Hundene var robuste og tøffe. Det var også spennende for oss å se hvordan de hadde lagt opp treningen og hvordan jaktprøvene var bygd opp.
– Vi fikk sortere mellom disse fire, og den ungarske oppdretteren fortalte både negative og positive sider ved hvert individ. Og spermaen ble sendt fra Ungarn, men på grunn av toll, frakt og lang reise, gikk dette forsøket dårlig. Imidlertid formidlet Vegars ungarske venn en tysk kontakt – Jörg Bracht i Düsseldorf – og dermed ble Cash hentet hjem fra Kennel Gunddog’s Choice fra Tyskland. Cash er etter meget bra jakthunder av amerikanske linjer, og Vegar har stor tro på Cash både som jaktmaskin og i Lp-ringen.
– Han er et talent og utvilsomt den mest trivelige i gjengen. Han har en enorm vilje til å samarbeide, viltfinneregenskaper er enorme, og han utmerker seg innen apportering. Og vi tyner Vegar på om det er noe negativt.
– Ja, kanskje han er litt for selvstendig. Han vet alltid best hvor fuglen ligger. Og har han fått noe i nesa, så er det ikke alltid like lett å korrigere han. Når det gjelder den spirende og ett år gamle Chevy, så påstår Vegar at han får prestasjonsangst når han ser på bikkja.
– Den er bare så bra og har hele pakka som en retriever skal ha. Jeg har ikke funnet noe negativt. Det er en skremmende bra hund, som Vegar ikke vet om han klarer å få det beste ut av. Chevy er fra samme oppdretter som Cash, og har samme mor, Ambertrails Canadian rocket. pappaen til Chevy er Ambertrails racing raven, en hannhund Kennel Solsvingen lenge har vært interessert i å bruke. Chevy har kanadisk bakgrunn, og så langt viser den et enormt potensial. Flokken til Solsvingen består av Chevy (1), Cash (2), Indy (2), Tequila (3), Ally (7) og Billy (7). Disse tre hannene og tre hunnene vet å bruke både hjernen og muskelmassen – ofte og eksplosivt – sammen med Vegar.
Hund eller gullfisk
Det er som hundetrener kanskje mange kjenner Vegar best. Både fra Drammen, Asker og Oslo. Han har holdt utallige kurs, og mange sier at hadde det ikke vært for Vegar hadde de avlivet bikkja.
– I Norge har vi et flott og kjærlig forhold til dyrene våre. Vi er verdens beste i hundehold og bruker hyggelige treningsmetoder, og vi har mange meget oppegående hundeeiere. Likevel er det et men. Vegar har møtt mange hundeeiere som absolutt ikke burde hatt hund. De kan rett og slett ikke oppdra en hund. Både store og små hunder kan bli problemhunder hvis de ikke får oppdragelse. Der sviktes det, og mange oppsøker hjelp også før det er for sent.
– Noen av dem burde knapt nok hatt en gullfisk, sier han litt spøkefullt, men likevel med alvor. Det er en klar henstilling også til oppdrettere at man ikke avler ukritisk. I dag er det for lett å søke om å bli oppdretter. – Både NKK og statlige myndigheter bør stille større krav. I dag er det litt slik at man sender inn søknad om kennelnavn sammen med 1700 kroner – så tar det en kort periode – før man får GRATULERER i posten og godkjent kennelnavn.
Mer kunnskap – færre problemhunder
Vegar sier at mye handler om genetikk og læring. For at vi ikke skal få en enda større økning av omplasseringshunder på nett, så må man stramme til med regulering. Markedet kan ikke løpe løpsk.
– Det er så mye ansvar som faller på oppdretter i de første åtte ukene, og tar man det innover seg at 67 prosent av valpens utvikling skjer da, skjønner man at oppdretter har et stort ansvar. Han ønsker for fremtiden at man fra a til å, regulerer en ordning som ivaretar bikkja. Alt fra mer kunnskap til genetikk; alle må gå et forpliktende kurs og være skikket til å drive oppdrett.
– Vi har nådd et metningspunkt når det gjelder tilbud og etterspørsel, sier Vegar, og man ser et helt klart overskudd av hunder, og man får flere problemhunder. Man ser også at de som driver med problemhunder, ikke får hundene ut av problemene. Selv om mye av jobben til Vegar er å takle problemhunder, så synes han at samfunnet ikke er tjent med dette. – Selv om jeg lever av problemhunder, så må samfunnet regulere dette. Vi kan ikke drive masseproduksjon av hunder på noen måte. Vi ser dessverre altfor ofte hunder som må bøte med livet. Det er en trist utvikling.
– Jeg får vondt i sjela mi når jeg ser hunder bli kasteballer. Hunder trenger trygge rammer, ikke ukritisk avl på blandingshunder med løfter fra oppdrettere som de knapt kan holde. Man kunne ha snakket med Vegar i det uendelige. Han er et frisk pust i den norske hundeverdenen. Han er ydmyk selv og ønsker å være en liten oppdretter som selger valper til de som ønsker å få gode resultater med rasen. Vegar Nordby holder alt av normale kurs for hund. Han hjelper oss med å tilpasse hunden til å bli en god samfunnsborger, kort sagt helt fra valpestadiet til takling av problemadferd hos hund. Vegar jobber også som personlig trener for mange. på spørsmål hva som driver ham, svarer Vegar:
– Det er den daglige omgangen med hund. Det å ta en kaffekopp på en stubbe i skauen, rope til bikkjene: «Kom til fattern», og jeg får se hunder i vilt firsprang mot meg. Det driver meg.
Les mer i Hund&Fritid 8/2011