De fleste hunderasene av en viss størrelse drar pulk og folk av ren glede på vinterføre. Tilvenning og hensyn til hunden er helt nødvendig før du legger av gårde på de store turene.
Vintereventyret ligger foran oss og etter hvert som sola stiger, er mulighetene store til å bruke hundene og komme seg ut på tur. Nettopp i den kalde, fine tida kommer hundeholdet virkelig til sin rett. En hund som lærer å dra pulk eller eier på ski, sørger for at de kommer seg fort og langt av gårde på en brøkdel av tida som brukes på barmark.
Hundetyper
I prinsippet kan alle hunder kjøres med, og det er så givende for alle parter at man ikke bør la være selv om hunden ikke er en typisk trekkhund. Ved selvsyn har jeg sett små jakthunder dra sin eier av gårde så snøføyka sto bak dem. Ideell vekt er rundt 25 til 40 kilo for de som virkelig skal dra på ekspedisjoner. Som hovedregel kan en trekkvillig hund dra sin egen vekt på pulk. Den skal være ubetinget snill mot folk og fe som treffes langs ei skiløype.
En unghund som ikke er ferdig utvokst, skal aldri dra verken tungt eller langt. Jeg har holdt meg til to år som grensen i så måte. Men i lett terreng, når hunden er nær to år, har de blitt lært opp til å dra nesten tom pulk (liggeunderlag, hundepose og mat er nok). Planlegger du å skaffe en hund til formålet, er det viktig å finne ut hva ditt behov er. Går du for eksempel aldri på jakt, bør du styre unna en jakthund.
Opplæring
Det viktigste er at du har en dressert hund som du lærer å gå bak, stanse, komme inn og sitte/dekke på godt hold. Jeg går gjerne ved siden av hunden første gang den drar tom pulk og holder i draget foran. Da skrytes det hemningsløst og en godbit lokker den framover. I løpet av kort tid elsker de å dra pulk. Innlæring med line og skigåing i løypa bør foregå i flatt terreng med lite folk. Også nå må man lære hunden noen enkle ordrer og belønne. Da får du en lydig og glad venn som drar deg med på tur.
Utstyret
Det er heldigvis ikke mye hokus pokus med utstyret som skal til. Ei god strikkline på noen meters lengde finnes det mye av i handelen. Jeg synes den skal ha en trang innfesting til kroken i beltet slik som Jæger og hund sin modell. Ekstra polstring i kjørebeltet er kjekt, en krok der du lett kan kaste lina av om uhellet er ute. Og det skal ha mulighet til å strammes med votter på. Ei reim under skrittet slik at det ikke glir opp på ryggen er nødvendig. Enkelte ryggsekker har krokfester i magebeltet der man kan koble opp en hund.
Trekkselen må være lett å ta på og tilpasset størrelsen til hunden. Under bukreima må du ha plass til to–tre fingre. Selv liker jeg en enkel sykkelsele, siden de er lette å ta av og på. Rundt halsen kan man gjerne ha et markeringsbånd med refleks. Potesokker ligger alltid i sekken på lange turer. Å kjøre med to hunder er virkelig moro. Da fester jeg med en strikksele og et kort, dobbelt kobbel på hundene. Pulken bør ha ei egen strikkline som er festet foran. Bakpå har jeg ei antenne med ring som løfter strikken opp fra bakken. Det finnes pulkdrag for én og to hunder. Jeg foretrekker den korte til én hund og fester heller den andre i en strikk foran.
Ut på tur
Så er dagen kommet for å teste ut den håpefulle på tur. Ved starten av løypa er det gjerne mye folk, og jeg lar hunden gå ved fot. Nå har du virkelig nytte av en som er lydig. Blir provokasjonen i møte med andre folk for sterk, går jeg litt til side og kommanderer: Sitt. Styr gjerne godt unna familien på tur med unger i pulk. Ikke alle er begeistret for hunder som vil lukte og hilse.
Nedover bakken har jeg av og til glemt at det er så som så med bremsene når vi kommer opp i fart. Fallteknikken er ikke blitt bedre med årene, og jeg kaster fort av lina fra hurtigkroken. Det er ikke sikkert Fido vet å passe seg, det kan ende med knall og fall. Neste gang tipper jeg den skvetter unna.
Pulk og stell
Med pulk kan det være minst like utfordrende nedover som oppover. Har du lært hunden din å gå bak på kommando, er mye gjort. I skrått terreng er det fare for velting. Da tar jeg lina bak og fester den i nærmeste delen av draget. Så tar jeg tak i midten av lina og fester nok ei strikkline til denne og til livet. Deretter går jeg på oversiden i skrånende terreng og holder igjen pulken. Da verken velter den eller sklir ut om det er hard skare.
Vel framme ved turens mål, enten det er ei hytte eller isfiske, stelles hundene først. Poter og hud sjekkes for gnag, et måltid klargjøres, væske tilføres og endelig en god hvil i en god varmepose eventuelt med varmedekken på. Og glem ikke kosen etterpå! Til returen har du garantert en uthvilt og dravillig hund.
Les mer i utgave 1/2011