Vi klikker, roser og belønner ønsket adferd som aldri før, og positiv forsterkning er det som gjelder innenfor oppdragelse og trening av hund om dagen. Men kan det bli for mye av det gode? Og for lite av det negative?
– I mange tilfeller, helt klart ja, mener Vegar Nordby, eier av Nordbys Hundesenter. Gjennom mange år som hundetrener og adferdskonsulent har han mange tanker rundt dette og mener definitivt at mange hunder blir dullet altfor mye med, og satt altfor lite grenser og krav til.
– Det handler om å finne den riktige balansen, sier han.
For de fleste som holder på med hund i dag, er positiv forsterkning et kjent begrep; belønningsbasert trening. Det lønner seg for hunden å gjøre det vi ønsker, for da vanker det godbiter, lek og kos. På de aller fleste hundekurs i dag er dette treningsmetoden som læres bort, og vi former hundene våre lett som bare det med en positiv forsterker. Vi kan få hundene våre til å gå gjennom ild og vann for en godbit, og vi bruker lokke-/ luremetoder for å få hunden til å gjøre som vi vil i mange situasjoner. Positiv adferd belønner vi, mens negativ adferd ofte blir oversett. Men hva når hunden ikke er interessert i godbiten lenger eller når vi skal få hunden til å gjøre noe den ikke vil? Hva når ting går galt?
Belønner fremfor å korrigere
Vegar Nordby driver selv med konkurranselydighet og mener uten tvil at i den sammenheng presterer hundene aller best med positiv forsterkning. Men han mener det er viktig å skille mellom konkurranselydighet og den generelle hverdagslydigheten.
– Jeg syntes å se stadig større tendenser til at vi blir dårligere og dårligere på å korrigere hundene våre og bestemme over dem. Det er nærmest blitt en trend i Norge at hundene skal få gjøre som de vil. Det er bare opp til oss å få dem til å ville det vi ønsker, og så snur vi ryggen til når det går galt og begynner forfra igjen. Vi har sterkere fokus på å få belønnet hundene våre fremfor å korrigere dem. Det er jo fordi dette er lett, og vi er blitt veldig gode på dette. Men jeg mener at vi må få et sterkere fokus på korrigeringsarbeid, sier han.
Redde for å stille krav
Korrigering er i dag blitt et fyord når det kommer til hund, og for mange er man nærmest en dyremishandler om man korrigerer hunden sin. Vegar mener mange dermed er blitt svært redde for å stille krav til hunden, og at hunden dermed får gjøre som den vil.
– Den vanlige hundeeieren i gata kommer til kort når alt skal fungere med positiv forsterkning. Som adferdskonsulent får jeg inn mange hunder med problemer, som jeg ser kunne vært unngått med justeringer i oppdragelsen av hunden fra den var liten. Om man har oppdratt hunden med hundre prosent positiv forsterkning, kan man få store problemer den dagen man må gå inn og korrigere. Hunden forstår ikke hva som skjer. Den kjenner ikke relasjonen og blir frustrert og kan svare opp mot eieren. Der det alltid går skeis med problemhunder, er der hunden ikke har noen relasjon til eieren sin når det kommer til korrigering. Den store feilen er at vi ofte begynner å korrigere i affekt, fremfor å lære hunden å bli korrigert på valpestadiet og gjennom trening sier Vegar.
Ikke la hunden bestemme
Han presiserer også at korrigering ikke handler om å påføre smerte eller brutalitet.
– Vi snakker om håndtering og ledelse. Vi må kunne si til hunden at “nå skal vi gjøre dette, selv om du ikke vil”. Hundene kan protestere, bli frustrerte og noen til og med rimelig sinte når vi bestemmer over dem, men vi må kunne si i at «joda, nå skal vi gjøre dette». I dag jobber vi hele tiden med å få hunden til å ville det vi vil, men vi må også kunne få hunden til å gjøre ting den ikke vil. Det er ikke lurt å alltid la hunden få velge selv, mener Vegar.
Les mer i Hund&Fritid 1/2012