Aktuelt

Jakter videre: – Fremdeles plass til en dyreglad kar på gården

25. januar 2012

 

Linda sammen med programleder Marthe Sveberg Bjørstad.

Dessverre for TV2, ikke mange fant kjærligheten i siste programrunde. Og selv om Linda også hadde mange friere, kvittet hun seg med dem alle, én etter én. Når man møter Linda, kjenner man en stor styrke i den vesle dama. De mørke, skuddsikre øynene forteller om at her snakker vi med en dame som har iboende krutt og kraft i seg. Likevel er hun mild i sin væremåte – naturen, dyrene, gården og «det gode liv» har gjort Linda trygg på seg selv. Av mannfolk kan man bare anta at det ikke er plass til en sofagris eller latsabb til gården. Nei, Linda vil ha en selvgående, skuddsikker, hundeglad friluftskar kar til gårds. Alt annet er litt «waste of time».

– Dobermann er rasen min

Øvre gård og Innherred hundepensjonat huser flest hunder. Like ved E6 på Røra bor Linda og sønnen Marcus (16) tett innpå naturen. Linda elsker hunder og hester, egentlig alt som leer på seg av dyr i naturen. Allerede som trettenåring fikk hun mast seg til sin første hund.

– Hun het Shira og var en blanding av elghund og buhund. Siden har det blitt både hund og hest. Nå har jeg fire hester på gården. Én kwpn-nederlandsk varmblods. Han heter La Passion, og jeg rir sprang med ham. De andre hestene er Finita, som er en grå, engelsk fullblodshoppe. Hun er drektig, og vi venter føll i juni. Så er det Lady, en sportsponni på elleve år. I tillegg har Linda to høner og en hane på gården. Alle går de fritt. Her er frittgående høner, haner, hester og dobermann. Og tar man med de besøkende, så er her ofte elg, rådyr, hjort, rev og grevling på gården. Dyrene elsker Linda, og Linda elsker dyr. En som hun vokter seg litt for, er ørnen. Den må Linda holde øye med. Hun har ikke hjerte til å miste den ene hanen sin …

Elgjakt en lidenskap – med østsibirsk laika Linda har alltid vært veldig glad i dyr og natur. Som liten jente fôret hun villkatter i skogen. Som femåring fikk hun sin første katt, og egen kanin eide hun som syvåring.
– Så fikk jeg mast til meg min første ponni som tiåring. Det var en drektig nordlandshoppe, så året etter hadde jeg to. Jeg gjorde all arbeidet selv og ser ikke at mange tiåringer ville gjort det i dag. Linda forteller om gode opplevelser og utallige turer på fjellet. Spesielt minnes hun koselige turer i barneårene med tante og onkel.
– Det var da jeg ble hekta på fiske. Og jeg prøver å få til noen fisketurer i løpet av sommeren. Det å sitte ved et fjellvann med en kaffekopp og se duppen på vannet – det gir meg en helt spesiell ro i kropp og sinn. Ellers er det elgjakta Linda lever for. Og hun har også hatt en østsibirsk laika. Den brukte hun til både trekk og elgjakt. Nå er hun der igjen, i sommer kom Larstjønnas Catiina i hus.
– Hun har meritterte foreldre, og både mor og far er gode elghunder. De har også utseende med seg, og jeg ser hun begynner å vise gode på mange områder. Linda forteller om at Larstjønnas Catiina gjør det bra på blodspor allerede, og til våren skal hun til å jobbe med ferskspor.
– Så i september er hun nok klar som båndhund. Jeg skulle gjerne ha prøvd henne som løshund også, men jaktterrenget rundt gården egner seg ikke til det. Både E6 og jernbanen ligger i valdet, og da er det sikrere å ha henne i bånd. Linda ble bitt av elgbasillen for mange år siden. Det var hennes daværende samboer og hans far som vekket Lindas iver for elgjakt.
– Jeg har skutt fire elger selv, og jeg vil påstå at jeg er mer sikker med rifle enn hagle. Linda jakter litt rype og rådyr også, men det kan ikke måle seg i spenning med elgjakt. Linda vil ha «action», og det oppnår hun når hun jakter på storoksen …

Linda og hennes kjære: Khila-Kassandra Linnika Stamm (Femte generasjon etter Nikita)

Linda kjøpte sin første dobermann i 1995. Det var Hertogin Nikita V Nordic. I 1998 kom valpene, i samarbeid med kennel Alpha portrett En flott gård: Øvre gård og Innherred hundepensjonat Lindas jaktkamerat: Larstjønnas Catiina viser gode egenskaper. Nordic. Siden har Linda blitt en mer garvet hundedame, og hun tok oppdretternavnet Liinika Stamm. Navnet ble til som sammensetning av Linda og Nikita. Stamm er et gammel kennelnavn for dobermann fra langt tilbake.
– Nikita er stammoren til oppdrettet mitt. Jeg konkurrerte i lydighet med Nikita i eliteklassen. Hun var en meget allsidig dame, en super trekkhund med god psyke og godt gemytt. Hun døde kun ni år gammel av bukhinnebetennelse. Heldigvis lever hennes egenskaper videre, og i dag er Khila-Kassandra V Liinika Stamm femte generasjon Nikita.

Linda forteller at det har vært viktig for henne å holde på linjene. Hun har kun tatt inn litt nytt blod gjennom fedrene til kullet. – Resultatet har blitt ekstremt trivelige hunder med et utmerket gemytt og en god helse. Å vite hva som ligger bak hundene, både helsemessig og mentalt, har Linda hatt sterk fokus på. 95 prosent av de som kjøper valp fra meg, ønsker en familiehund.
– Og det er først og fremst familiehunder jeg avler frem. Utseende er også noe jeg prøver å holde ved like. Linda har oppdrettet flere utstillingschampions: en norsk vinner og en nordisk junior vinner. I 2001 kjøpte jeg en voksen tispe, Strolls Zuma. Hun har bidratt med mye i avlen. Khila er barnebarnet hennes.

Selv om Lindas hjerte tilhører rasen dobermann, så har hun også flørtet med andre raser. Hun har i dag to dvergpinchertisper på fôr, og nå har hun miniaussie i tankene. Rasen er ikke FCI-godkjent.
– Mine tre er registrert i USA, men innkjøpt i Sverige. Jeg har to tisper, Dalorogårdens Gracia (sort trikolor), og Minimeras Aurore, Mie til daglig. Hun er blue merle. Så har jeg en hann, Dalorogårdens Kasper (rød trikolor). E ntusiastisk forteller Linda om sin nye rase og kjærligheten til den. I høyde er den rundt 37–42 centimeter. Miniaussien har noe av de samme egenskaper som standardaussien. Den liker å bruke hodet.
– Jeg går blodspor med Gracia, og hun har blitt veldig flink til det. Hun har også vært på ettersøk og fulgte sporet 1,5 meter. Selv om Linda deler sin kjærlighet med mange raser, så er det dobermannen som er hennes mann – enn så lenge.

Les mer i Hund&Fritid 1/2012

 

Annonser: