Den norske lundehunden med sine spesielle anatomiske trekk er lett å bli fascinert av. Eier av kennelen Lundefoxen i Orkanger i Sør-Trøndelag, May Elisabeth Lernæs Selbekk, er ikke i tvil; lundehunden har alt man kan ønske seg hos en hund.
Seks tær på hver pote, et godt muskelapparat og et nakkeledd som gjør at hunden kan legge hodet bak på ryggen. Et ytre øre som kan brettes sammen for å forebygge at det kommer smuss i øret. Alle disse kjennetegnene innehar den norske lundehunden. I utkanten av Orkanger i Sør-Trøndelag finner vi Lundefoxen kennel, og eierne mener å ha funnet sin perfekte rase.
– Vi fikk tak i vår første lundehund i 2004, og vi har forelsket oss i rasen og dens karakteristiske vesen, forteller May Elisabeth Lernæs Selbekk.
Lite oppdrett
May Elisabeth har sammen med mannen John Olav Selbekk etablert et oppdrett på Orkanger som baserer seg på de små hundene, og ettersom årene har gått, har hundebestanden økt på gården.
– Vi har tre lundehunder og en dansksvensk gårdshund, i tillegg til en hund på fôravtale. Men selv om vi er et lite oppdrett, har vi nok å henge fingrene i, forteller May Elisabeth. Både hun og mannen er agronomer av yrke, og på gården der de bor, driver de med melkeproduksjon og skogsdrift. May Elisabeth er i tillegg birøkter, men driver mest med hundene til daglig.
Et stykke Norge
Lundehunden er en gammel hunderase som ble brukt til jakt på lundefugl over store deler av Norges kyst. Fra 1850-årene gikk man bort fra å bruke lundehunden i fuglefangst og heller fange fuglene med nett. Samtidig var det en generell avbefolkning på fiskeværene på Nordlandskysten, og behovet for lundehundene forsvant. På Måstad på Værøy, der forbindelsen til omverdenen var dårlig, tok man imidlertid vare på den stedegne stammen av lundehundene i tillegg til jakttradisjonene knyttet til rasen. Herfra fikk ekteparet Christie på Hamar tilsendt noen eksemplar av arten i mellomkrigstiden, og et stort antall valper ble avlet fram. Valpesyken under andre verdenskrig tok imidlertid knekken på nesten alle hundene på Måstad, men ettersom ekteparet Christie hadde oppdrett på disse hundene, kunne de igjen tilføre Værøy en lundehundbestand. Rasen regnes fortsatt som utrydningstruet av Norsk Kennel Klub, og derfor mener de det er viktig å bevare de norske hundene som er en del av norsk kulturarv.
Avl
Lundehundene til familien Lernæs Selbekk består av Leinstadhågens Mille Lernæs, Lita Veronika Lernæs Odinsdatter og Lundefoxen’s Ariel. I tillegg eier de også gårdshunden Easy Jump’s Viola Sjasmin. I 2004 kjøpte familien sin første lundehund kalt Foxy, og da han måtte avlives, ønsket May Elisabeth og John Olav å videreføre hundens navn i kennelnavnet.
– Kennel Lundefoxen ble godkjent av Norsk Kennel Klub i 2008, og på de fire årene som har gått, har vi prøvd vårt beste for å videreføre rasen. Etter flere forsøk har vi fått bare ett valpekull med to valper, og det er moren og den ene jenta, i tillegg til ei jente til som jeg har skaffet meg gjennom en annen oppdretter, som representerer rasen hjemme oss hos i dag, forteller May. Nå skal de i gang med en ny runde som forhåpentligvis skal resultere i flere valper.
– Til sommeren er håpet at vi skal greie å få til nye kull, så vi skal gjøre vårt for at rasen skal sikres, smiler May Elisabeth. Lundefoxen har i tillegg også reservert en hannhundvalp som de skal kjøpe for senere oppdrett.
Les mer i Hund&Fritid 4/2012.