Trening

Hund&Fritid i Bardu: Vi lærer av ulven

15. mars 2012

 

For en hundetrener er det “next to heaven” å komme tett innpå en ulveflokk, observere kroppsspråket til hundens stamfar – og lære av den.

Når man daglig jobber med hund, så bør man ha faglig påfyll. Nordby’s hundesenter med alfahannen Vegar Nordby tok med hele flokken av hundetrenere til en uforglemmelig helg i Salangsdalen i Bardu, og møtet med de sosialiserte ulvene ble en opplevelse for dem. Hund&Fritid fulgte troppen under besøket og har latt seg beruse av de klare ulvehylene og de vakre ulvene i nord. Når man besøker Polar Zoo, kjenner man lukten av Arktis, men man møter også en flokk ulver som viser et kroppspråk og en kommunikasjon som vi ikke bør glemme i vår hundeverden. Naturens lover er sterke, de kan oppleves tøffe, men de er der.

Våre hunder har i løpet av ca. 14 000 år levd og blitt sosialisert mot mennesket. De har atferdsmessig distansert seg fra sin stamfar. De hundene vi daglig omgås med, har derfor et kroppspråk som er mindre tydelig, kanskje «mykere» enn ulvens kroppspråk. Likevel ligger de «latent» i individet, og vi som hundeier må respektere dette.

Kroppsspråk og ressurser

Man skal ha stor respekt for rovdyret ulv. Likevel er den, som hunden, meget konfliktsky. I vill tilstand (ikke inngjerdet), så er det nesten ikke slåssing innad i flokken i det hele tatt. I kontrollerte former ser man en tydeligere aggresjon. Når vi besøker flokken, er det paringstid, og mye testosteron er i sirkulasjon. Det er på en måte mer liv i flokken. Driftene er sterke, og det gjelder å få tak i de sterke genene.

– Vi opplevde en konflikt mellom tispene i 2008-kullet der de to tispene sloss. Da så vi tydelig at hannen brøt inn og skilte dem, sier fotograf og hundemann Jan-Vidar Bakker fra Fredrikstad. Det er alltid en kamp om ressurser. Man tar ikke sjanse for at noen skal bli skadet i sin familie. I vill tilstand ville det vært en katastrofe. Man må ha «jaktlaget» intakt, og man må ha «barnevakten» hel. Det er alltid et sterkt team som jakter i flokk, og så er det en som er «jaget» litt ut på sidelinjen. Det er barnevakten og oppdrageren av valpene. Disse rollene er like viktige, og siden naturens lover er strenge – jakten på mat og driften til å føre generasjonene videre – så kan vi konstatere at ulveflokkene har en klar fordeling av arbeidsoppgavene som er helt nødvendig ute i naturen, og det er et bra demokrati.

Når man observerer ulvens kroppsspråk, så ser man dem bruke mange signaler og ha et tydelig kroppsspråk. Ofte er disse signalene veldig, veldig tydelige og nærmest litt skremmende for oss mennesker. Vi har hørt mye om rovdyret som angriper både sau, våre hunder m.m., og selvsagt er det slik. Kampen om den daglige føde i naturen er sterk – og det er de sterke som overlever.

Under besøket i 2010-kullet observerer vi at hannen som er «utstøtt» fra flokken har fått seg et bitt på ryggen ved halefestet. Det har vært en «liten konflikt» og kamp om ressursene (mulig tispa), som er årsaken til dette. Polar Zoo ivaretar ulvene på en meget god måte og har bygd flere skjul, sandgroper m.m., slik at de har en retrettmulighet og kan trekke seg tilbake fra de som henger sammen. Der får den ro, men oppsøker og «spør» stadig om åfå være med på laget, blant annet når det kommer besøkende. Også de besøkende er en ressurs for de sosialiserte ulvene. De får nærkontakt, blir sosialisert og får sin stimuli.

Vennlige kyss

Dyrepasserne hos Polar Zoo gir en fantastisk guiding, og mye går på sikkerhet. Det man merker hos alle de tre som jobber med dyrene, er deres rolige vesen, måten de snakker på – altså ingen kjefting og gaping. Og hvor mange ganger har vi ikke sett hundeeiere gape/kjefte på hundene våre? Den vesle eller store hunden, hvordan opplever den det? Truende eller helt ok?

– Det var veldig artig å se at Steinulv kjente meg igjen. Tydelig så jeg at han ble glad da han så meg. Jeg var her for 1 1/2 år siden, sier en ivrig Vegar Nordby. Tydelig så man også at ulvene valgte å hilse på noen i gruppa, og Vegar tror det kan komme av den enkeltes utstråling eller energi. Flere i gruppa får seg skikkelige tungekyss, og man ser at de erfarne hundetrenerne lukker sine øyne og nyter det. Store, rolige dyr iakttar deg, lar seg bli klappet på, for så å trekke seg tilbake. For mye klining og nærkontakt er de ikke ute etter. Selv om de er sosialisert på mennesker, så ser man at de fremdels er vare overfor oss.

Les mer i Hund&Fritid 2/2012.

Annonser: