I den idylliske fjellbygda Øversjødalen i Tolga kommune holder Kennel Fjellflokken til. 800 meter over havet, i naturskjønne omgivelser, er det en stor og livlig flokk som møter deg på tunet; tre ungarske kuvazser, to jack russell-terriere, samt flokkleder Bjørn Olav Andersen, selvsagt. Her lever både to- og firbeinte det gode liv, og nå på vinterstid åpner bare Bjørn Olav døra ut i snølandskapet og hundene følger løse med på timeslange turer innover i fjellet.
Historisk vokter
Det finnes bare 16 individer av denne flotte, majestetiske hyrdehunden i Norge. Tre av dem bor hos Bjørn Olav. Kuvaszen er i nær slekt med pyrenéer og maremma, men skiller seg fra pyrenéer ved å være lettere og mer elegant bygd og fra maremmaen med sin pels som skal ha bølger og kammer i motsetning til maremmaens slette pels. Kuvasz kommer mest sannsynlig fra tyrkisk og betyr vakt/soldat, og den stammer fra hunder som fulgte med nomadefolket magyarene på deres vandring fra Tibet til det som er dagens Ungarn, som de erobret i cirka 896. Ettersom magyarene gikk fra å være et nomadefolk til å bli et bofast gjeterfolk, ble kuvaszens rolle hovedsakelig å beskytte buskapsflokkene mot ulv, bjørn og tyver. Dens sterke vaktinstinkt gjorde at den var nær ved å bli utryddet rundt 2. verdenskrig da det ble drevet organisert jakt på rasen, men takket være hengivne oppdrettere ble den reddet.
Fra frykt til kjærlighet
Til å være eier og oppdretter av en såpass stor og selvstendig vakthund er det uventet å høre at Bjørn Olav faktisk vokste opp med en ekstrem hundeskrekk. En løs hund gjorde han bokstavelig talt stiv av frykt, og kom den nær nok, kunne han bli fullstendig hysterisk. – Da jeg var 18 år ble jeg sammen med ei jente som hadde en mellompuddel. Den første tiden måtte hun sette denne inn på foreldrenes soverom for at jeg skulle tørre å komme inn. Etter hvert ble jeg tryggere og tryggere på denne hunden, og det utviklet seg etter hvert til en kjærlighet som var nesten like sterk som den til eieren, forteller han.
Første møte
Da forholdet tok slutt, var det en selvfølge at han måtte skaffe sin egen hund, og hundebøker ble studert opp og ned i jakten på den perfekte rasen. Tilfeldigvis kom han over en annonse i avisen om et kull med kuvaszer som var til salgs. Rasen ble slått opp i boka, og beskrivelsen var så fascinerende at han måtte dra for å besøke oppdretterne.
– Da døren gikk opp og jeg ble «overfalt» av to meget sosiale og glade hunder, var jeg solgt. De var de vakreste hundene jeg noen gang hadde møtt, og deres væremåte og gemytt var like vakre som deres eksteriør. Siden den gang har kuvaszen vært den store kjærligheten.
Les mer i Hund&Fritid 1/2013.