En bedagelig anlagt hund som egner seg ypperlig for deg som ønsker en sporhund, og ellers en trivelig kompis i hverdagen.
Basset hound er den eneste av bassetrasene som har sin opprinnelse i England, og ikke Frankrike. Disse hundene stammer fra en krysning mellom basset artesien normand og blant annet blodhund. Tanken var å få frem en saktedrivende hund med gode sporegenskaper.
På 1800-tallet ble de to første eksemplarene av basset artesien normand importert til England fra Frankrike. Disse hundene ble senere foreldrene til det første kullet født noen gang i England. I begynnelsen var det en stor grad av innavl i rasen, noe som gjorde at hundene etter hvert ikke var i noe
god forfatning. Det ble bestemt at linjene måtte tilføres nytt blod for å unngå videre innavl, og det er her blodhunden kommer inn i bildet. Dette førte til rasen vi i dag kjenner som basset hound.
Rasens fremste bruksområde i hjemlandet har vært som drivende jakthund på hare og kanin, da som packhound. Basset hound følges av jegere til fots. Derfor er det viktig at hundene ikke driver for fort, i motsetning til raser som foxhound og harrier som følges av ryttere. I dag er basset hound en tallmessig stor rase i England, og det store flertallet av individene holdes som selskapshunder. Først tidlig på 1960-tallet kom rasen til Norge. Årlig registreres det et sted mellom 30 og 60 hunder. De aller fleste basset hounds i Norge holdes som rene selskapshunder, men et økende antall brukes til viltspor og ettersøk, og noen få brukes også som drivende hunder til hare- og rådyrjakt.
FÅ HELSEPLAGER
I forhold til rasens utseende, med blant annet den lange ryggen, er det registrert få helseplager hos basset hound. Men nettopp på grunn av den lange ryggen er hundene disponert for lidelser som ryggprolaps. De lange, liggende ørene gjør også at hundene er noe plaget med ørebetennelser.
Raseklubben har ikke gjennomført noen helseundersøkelser på basset hound siden 90-tallet, og den informasjonen som foreligger om rasens helse i dag er basert på opplysninger fra oppdrettere som har avlet hundene i lang tid.
En av sykdommene som har vært i rasen i mange år er PMDS (Persistent Müllerian duct syndrome). Dette er en tilstand der hannhundene utvikler livmor. I 2013 ble det kjent at en britisk hund som har svært mange avkom etter seg, også noen i Norge, har gitt hannvalper med livmor. Raseklubben opplyser i RAS at det er viktig å påpeke at tispen i en kombinasjon også må være bærer for å gi et sykt avkom. I Nederland har de i dag et screeningprogram som utelukker syke hannhunder fra avl, men tisper og bærende hannhunder oppdages ikke gjenom dette programmet.
PMDS har vært kjent hos dvergschnauzer i mange år, og forskere ved Baker Institute, Cornell University, har utviklet en gentest som påviser tilstanden hos denne rasen. Det pågår arbeid med å utvikle en tilsvarende gentest for basset hound. Hannhunder affisert av PMDS vil i mange tilfeller ikke være sterile. Derfor er det svært viktig å finne en test som kan skille bærere, friske og syke fra hverandre.
BRUKES HOVEDSAKELIG SOM SELSKAPSHUND
Selv om basset hound opprinnelig ble avlet som en jakthund er det svært få hunder som brukes til dette i Norge i dag. De eierne av basset hound som har prøvd hundene på hare- og rådyrjakt kan fortelle om hunder som er svært spornøye. De har et rolig og behagelig tempo i arbeidet, både i søk og i los. De senere årene har et økende antall basset hounds blitt stilt på blodsporprøve, og rasen har fått flere viltsporchampioner. I tillegg er det et økende antall basset hounds som blir godkjente ettersøkshunder.
Siden det er så få basset hounds som brukes til jakt i Norge, er det vanskelig å si noe spesifikt om utholdenhet under jakt og mer detaljerte jaktegenskaper. På generelt grunnlag kan det sies at siden den norske populasjonen av basset hound består av en noe lettere type enn det som er blitt fremelsket i andre land, er det rimelig å konkludere med at den fysiske utholdenheten er til stede. Det som kan sies på mer generelt grunnlag er at flertallet av basset
hounds er fredelige og omgjengelige, både med andre hunder og mennesker. En basset hound skal være omgjengelig, vennlig, lett å ha med å gjøre og håndtere.
Norsk Bassetklubb arrangerer sporkurs og sporprøver, både ferskspor og blodspor. Mange av medlemmene er utdannet spordommere og instruktører, og stiller opp for klubbens medlemmer. Med en basset kan du få to hunder i ett; en god jakthund som også kan være godkjent ettersøkshund. Bassetrasenes følsomme nese og kloke hode gjør at mange velger basset om de bare skal drive med sporing i ulike sammenhenger.
Alle bassetrasene anses som familievennlige hunder. De knytter seg sterkt til familien sin, og er samtidig vennlige og imøtekommende med fremmede og andre hunder. Denne kombinasjonen av gode bruksegenskaper og godt gemytt gjør veien kort for å velge en basset.
Du kan lese mer om basset hound hos Norsk basset klubb på: http://norskbassetklubb.no/start/basset-
hound.
KORT RASESTANDARD
OPPRINNELSESLAND/HJEMLAND:
Storbritannia.
HELHETSINNTRYKK: Kortbent hund med betydelig substans. Velbalansert, full av kvalitet. Det er viktig å huske at dette skal være en hund som kan arbeide og må være i stand til det den er ment som. Den må derfor være kraftig, aktiv og i stand til å være utholdende i marka.
Adferd/temperament: Stor utholdenhet under drivende jakt, har instikt for å arbeide i flokk (pack) Har et dypt, klagfullt mål. Fredelig, aldri aggressiv eller sky. Hengiven.
HODE: Neseryggen tilnærmet parallell med skallen fra stopp til nakke-knøl og ikke mye lengre enn denne. Det kan være en aning rynker over og ved siden av øynene. Huden på hodet skal være så elastisk at det oppstår noen rynker når huden trekkes forover eller når hodet senkes. Skalle: Hvelvet med fremtredende nakkeknøl. Middels bred og lett avsmalnende mot snutepartiet. Stopp: Moderat.
NESEBRUSK: Helt sort, unntatt på lyse hunder der den kan være brun eller leverfarget. Store og åpne nesebor. Kan nå litt foran leppene.
SNUTEPARTI: Tørt, ikke snipete. Lepper: Overleppen dekker godt over underleppen.
KJEVER/TENNER: Kraftige kjever, regelmessig bitt. Saksebitt, komplett tannsett.
ØYNE: Rombeformede, verken for utstående eller innsunkne. Mørke, men kan ha mellombrun nyanse hos lysfargede hunder. Uttrykket rolig og alvorlig. Det røde på nedre øyelokk kan synes, men ikke for mye. Lyse eller gule øyne meget uønsket.
ØRER: Lavt ansatt, rett under øyelinjen. Lange, rekker bare litt forbi et snuteparti av korrekt lengde, men ikke overdrevent. Smale i hele lengden, fremkanten rullet godt innover. Meget smidige, fine og fløyelsmyke.
HALS: Muskuløs, godt buet og ganske lang med fremtredende, men ikke overdrevent mye halshud.
FORLEMMER: Helhetsinntrykk: Korte, sterke med meget kraftig benstamme. Noen hudfolder på nedre del av bena, men absolutt ikke overdrevet. Godt tilbakelagt, ikke grov skulder. Verken inn- eller utoverdreid albue. Godt tilliggende.
Underarm: Svakt inoverdreid. Men ikke så mye at det hindrer ledige bevegelser eller resulterer i at bena berører hverandre i stående eller under bevegelse. Håndrot: Overkoding høyst uønsket. Poter: Store, godt sluttede med tykke tredeputer. Potene bør peke rett framover eller være vridd svakt utover, uansett skal hunden stå korrekt med vekten likt på alle tær og tredeputene samlet. Poteavtrykket gir inntrykk av en hund der bare tredeputene er i kontakt med bakken.
KROPP: Lang og dyp i hele sin lengde. Manke og kryss i omtrent samme høyde. Ganske bred og rett rygg. Ikke overdrevent lang fra manke til kryss. Lend kan være lett hvelvet. Bryst: Sett forfra godt innpasset mellom forbena. Framtredende brystben, men brystkassen verken smal eller overdreven dyp. Godt hvelvede ribben, lange bakre ribben. Underlinje: Det må være tilstrekkelig avstand fra brystets laveste del til bakken til å gjøre den i stand til å bevege seg fritt over all slags terreng.
HALE: Godt ansatt, ganske lang, kraftig ved roten, avsmalnende med en moderat mengde grovt hår på undersiden. Under bevegelse bæres høyt og bøyer seg sabelformet. Må ikke bæres bøyd over ryggen eller rett opp.
BAKLEMMER: Helhetsinntrykk: Full av muskulatur og fremtredende, gir et nesten kuleformet inntrykk sett bakfra.
Noen hudfolder kan forekomme mellom haseledd og pote og på bakre del av haseleddet kan det forekomme en liten
hudpose, men absolutt ikke overdrevet. Knær: Velvinklet. Haser: Lave og lett vinklet. Verken inn- eller utoverdreide. Plassert lett under kroppen når hunden står naturlig. Poter: Som forpotene.
BEVEGELSER: Meget viktig å sikre at hunden er funksjonsdyktig. Jevne, kraftige og uanstrengte forbensbevegelser med god steglengde. Kraftig fraspark. Rene bevegelser fram og bak. Ikke stive hase- og kneledd, ingen tær må slepes når bena føres framover.
PELS: Myk og elastisk uten noen form for overdrivelser. Glatt, kort og tett tilliggende hårlag uten å være for fin i strukturen. Konturen ren og fri for frynser. Langhåret, bløt pels eller beheng meget uønsket. Farge: Vanligvis sort, hvit og tan (trikolor) gul og hvit, (tofarget); men alle anerkjente ”hound”-farger tilatt.
STØRRELSE OG VEKT: Mankehøyde: 33 – 38 cm
Kilde: NKK