Rase

Basset Hound

10. februar 2021

 

En bedagelig anlagt hund som egner seg ypperlig for deg som ønsker en sporhund, og ellers en trivelig kompis i hverdagen.

Basset hound er den eneste av bassetrasene som har sin opprinnelse i England, og ikke Frankrike. Disse hundene stammer fra en krysning
mellom basset artesien normand og blant annet blodhund. Tanken var å få
frem en saktedrivende hund med gode sporegenskaper.

På 1800-tallet ble de to første eksemplarene av basset artesien normand importert til England fra Frankrike. Disse hundene ble senere foreldrene til det første kullet født noen gang i England. I begynnelsen var det en stor grad av innavl i rasen, noe som gjorde at hundene etter hvert ikke var i noe
god forfatning. Det ble bestemt at linjene måtte tilføres nytt blod for å unngå videre innavl, og det er her blodhunden kommer inn i bildet. Dette førte til rasen vi i dag kjenner som basset hound.

Rasens fremste bruksområde i hjemlandet har vært som drivende jakthund på hare og kanin, da som packhound. Basset hound følges av jegere til fots. Derfor er det viktig at hundene ikke driver for fort, i motsetning til raser som foxhound og harrier som følges av ryttere. I dag er basset hound en tallmessig stor rase i England, og det store flertallet av individene holdes som selskapshunder. Først tidlig på 1960-tallet kom rasen til Norge. Årlig registreres det et sted mellom 30 og 60 hunder. De aller fleste basset hounds i Norge holdes som rene selskapshunder, men et økende antall brukes til viltspor og ettersøk, og noen få brukes også som drivende hunder til hare-
og rådyrjakt.

FÅ HELSEPLAGER
I forhold til rasens utseende, med blant annet den lange ryggen, er det registrert få helseplager hos basset hound. Men nettopp på grunn av den lange ryggen er hundene disponert for lidelser som ryggprolaps. De
lange, liggende ørene gjør også at hundene er noe plaget med ørebetennelser.

Raseklubben har ikke gjennomført noen helseundersøkelser på basset hound siden 90-tallet, og den informasjonen som foreligger om rasens helse i dag er basert på opplysninger fra oppdrettere som har avlet hundene i lang tid.

En av sykdommene som har vært i rasen i mange år er PMDS (Persistent Müllerian duct syndrome). Dette er en tilstand der hannhundene utvikler livmor. I 2013 ble det kjent at en britisk hund som har svært mange avkom etter seg, også noen i Norge, har gitt hannvalper med livmor. Raseklubben opplyser i RAS at det er viktig å påpeke at tispen i en kombinasjon også må
være bærer for å gi et sykt avkom. I Nederland har de i dag et screeningprogram som utelukker syke hannhunder fra avl, men tisper og bærende hannhunder oppdages ikke gjenom dette programmet.

PMDS har vært kjent hos dvergschnauzer i mange år, og forskere ved Baker Institute, Cornell University, har utviklet en gentest som påviser tilstanden hos denne rasen. Det pågår arbeid med å utvikle en tilsvarende gentest for basset hound. Hannhunder affisert av PMDS vil i mange tilfeller ikke
være sterile. Derfor er det svært viktig å finne en test som kan skille bærere, friske og syke fra hverandre.

Les mer i Hund&Fritid 1/2021

Annonser: