Intelligens, hjerte og skjønnhet forent på fire bein, slik beskrives den franske gjeterhunden briard.
Briard, eller chien berger de brie, kommer fra Frankrike og kalles også fransk fårehund/gjeterhund. I Frankrike var briard allerede kjent på 700-tallet. Denne store, raggete hunden er avbildet på gobelenget fra Karl den Stores tid, og det finnes mange legender om denne gamle rasen. For å belyse dens mot, intelligens og lojalitet fortelles det at på 1300-tallet, i en liten fransk landsby ved navnet Montidier, ble grev Montidiers sønn myrdet. Hans hund tok opp forfølgelsen og fulgte sporet av sin eiers drapsmann, som den innhentet og fanget. Innen mannen ble dømt ble det forlangt at det skulle utkjempes en duell mellom mannen og hunden. Hunden, som etter beskrivelsen var en briard, vant duellen. Mannen ga opp, innrømmet hva han hadde gjort og ble senere halshugget. Til minne om hundens heltedåd, ble det skjenket et skilt til kirken i Montidier. Skiltet viste hodet til en briard. Dessverre ble kirken bombet under første verdenskrig, og skiltet ødelagt.
Briard er en brukshund, tidligere mest brukt som fårehund i Frankrike i likhet med de fleste andre tjenestehunder. Dette er en lettlært og intelligent hund, som har mange bruksområder. Den kan fungere som både blindehund og politihund, og under begge verdenskrigene ble den brukt som ammunisjonsbærer og i Røde Kors-tjeneste i Frankrike. Ved hjelp av sin gode luktesans og hørsel kunne den spore opp sårede soldater og viste sanitetssoldater
tilbake til de sårede. Det sies at alle sårede soldater som ble funnet av en briard, fikk hjelp senere.
Etter krigen ble mange briarder med allierte soldater ut av Frankrike. Blant annet til USA, hvor den i dag blir benyttet i jobben med psykisk handikappede barn. Rasen har et tålmodig og kjærlig gemytt, egner seg utmerket til terapitimer, og vil på denne måten få barna til å åpne seg og bli mer mottakelige også for andre inntrykk. På slutten av 60-tallet kom de første eksemplarene av rasen til England. I 1969 ble de to første briardene vist på Crufts, og ti år senere var antallet hunder av denne rasen oppe i 49 stykker på den anerkjente utstillingen.
NORSK BRIARD KLUBB
De første briardene i Norge ble importert fra England i 1975. Det var en hannhund og ei tispe, Souffleur og Souffleuse fram Shiel. Begge ble utstillingschampioner i Norge på rekordtid. Bjønn har etter hvert blitt en legende i det norske briardmiljøet, og er uten tvil Nordens mestvinnende briard.
Fem år senere tok Norsk Briard Klubb form. Da tok Wera og Rodi Hübenthal, som også importerte de første hundene til landet, initiativet og innkalte til et møte der Norsk Briard Klubb (NBrK) ble stiftet. Arbeidet med medlemsblad og spesialutstilling ble straks påbegynt. I denne første perioden av klubbens historie var samholdet og arbeidslysten på topp, og det ble satt i gang en rekke tiltak for å øke aktivitetsnivået. Etter hvert økte interessen for rasen, og klubben fikk kontaktpersoner i flere av Norges større byer.
I dag arrangerer raseklubben blant annet en spesialutstilling og flere gjeterhundkurs for rasen. På raskelubbens hjemmeside finner man mer informasjon om disse arrangementene. Klubben har også flere årlige kåringer der hunder som har oppnådd resultater innenfor sin gren kan være med i konkurransen.
PELSSTELL
Briardens spesielle pels skal beskytte mot vær og vind. Den er lang og lett bølget, og består av lett, fin underull og tørre, grove dekkhår. Pelsens lengde skal være minst 7 cm, mens ideallengden er 14-15 cm. På utstilling trekkes det ikke selv om pelsen er lengre, men en lang pels kan være mindre praktisk for en hund i arbeid. Det er viktig at pelsen har korrekt struktur, da en korrekt pels krever langt mindre stell enn en pels med for fin struktur. En voksen briard bør stelles ca. hver 14. dag – oftere dersom det er vått og fuktig vær, og dersom man bruker mye sele eller annet utstyr. En briard bør ikke bades og vaskes med sjampo for ofte, da dette vil myke opp pelsen og gjøre at den naturlige spensten i pelsen forsvinner. Hos Norsk Briard Klubb kan du lese nærmere om hvordan du tar best mulig vare på hundens pels.
i Frankrike.
Å LEVE MED EN BRIARD
Briarden er en vakt- og gjeterhund, noe som tilsier at den krever en del aktivisering for å være fornøyd i hverdagen. Den vil med andre ord kreve litt av deg som eier, og er ingen hund som vil trives med time etter time i sofaen. En understimulert briard kan være svært oppfinnsom, og er som regel slitsom å ha i hus. Hunden bør i tillegg til en god tur få brukt hodet sitt, gjerne i form av å gå spor, trene lydighet eller andre aktiviteter.
Det er viktig ikke å overdrive, men ta treningen i små doser. Spesielt når hunden er valp, og deretter øke treningsmengden etter hvert som den blir eldre. En overstimulert hund kan være like slitsom å ha i hus som en hund som er understimulert. Det er med andre ord en balansegang mellom hvor mye aktivitet og hvor mye hvile en hund skal ha i hverdagen. Mange briarder har fortsatt i dag en god porsjon gjeterinstinkt i seg, og dette instinktet kan gi seg utslag i at de klyper eller småbiter under lek eller når det blir fartsfylte aktiviteter. Denne formen for biting må ikke forveksles med aggresjon, men er heller ikke ønsket. Briarden kan også utvikle et vaktinstinkt dersom den får anledning til det, og det er derfor viktig at du som skal eie en briard tar ansvar for at hunden ikke blir satt i situasjoner der den får sjansen til å vokte. Dette kan være å stå ute alene i hagen, enten i bånd eller løs, det kan være når det kommer fremmede og ringer på døra og lignende.
Pelsen er gjerne det første man legger merke til med briarden. Den krever mye stell og omsorg for å fungere som den beskyttende kappen den skal være. Kombinasjonen av dekkhår og underull vil- om den ikke blir børstet jevnlig – danne floker som kan bli svært plagsomme for hunden. Det er ikke uvanlig at smuss og skitt som samler seg i disse flokene lager sår og urenheter i huden. Vær derfor nøye med pelsstellet, og jobb med valpen fra begynnelsen av til å bli håndtert og børstet allerede fra den kommer i hus. Valpepelsen er veldig lettstelt, og det er lett å glemme at tilvenning til kam og børste best gjøres når den er liten. Flokene kommer gjerne som en overraskelse etter hvert når hunden begynner å skifte pels. denne perioden er det spesielt viktig med jevnlig stell, opptil flere ganger i uken kan være nødvendig. Riktig utstyr er også viktig for hvor vellykket pelsstellet blir.
Du kan lese mer om briard hos Norsk Briard klubb på:
http://www.briardklubben.com/
TEKST: RIKKE MASTERNES