Våren er her, båndtvangtiden er tilbake, flere hunder er ute på tur. Hvorfor er det vanskelig å passere andre hunder? Har du en hund som sliter med andre hunder, men ikke helt vet hva som skjer?
Mange hundeeiere sliter med hunder som ikke kan passere andre hunder uten at det blir bjeffing og utagering i båndet. Forskning viser at i 30 prosent av alle hilse-/passeringssituasjoner blir det kluss mellom hundene. Hvorfor skjer dette, og er det noe vi eiere kan gjøre?
MULIGE ÅRSAKER
Først av alt er det viktig å finne ut hva som motiverer hunden til å utagere, og hva som er belønningen dens (forsterkeren) for bjeffingen. Er det kun frustrasjon fordi den ikke får leke med alle, eller kan det være frykt eller sinne involvert? Fortsetter den å bjeffe fordi den opplever å skremme bort hunder den ikke ønsker å hilse på, eller hyler og bjeffer den fordi den tidligere har opplevd at det kan fungere som en måte å trekke eieren bort til hundene? Kan det hende at den ser sint ut i uttrykket, men at det er en lært atferd; angrep er det beste forsvar, og at det egentlig er frykt som ligger bak? Slemme hunder finnes ikke, det er alltid en funksjon bak atferden den viser, selv om det ikke er lett for oss å se.
Det er mange meninger om hvordan man skal oppdra hunden på best måte, også i forbindelse med møter med andre hunder, og dette er også en faktor å ta med i bildet. Noen liker å stoppe på tur, ta en prat med naboer, og la hundene få hilse i bånd, andre liker at hunden er mest opptatt av eier, og ønsker ikke at dens hund ser andre hunder som lekekamerater. En tredje type hundeeier oppsøker hundeparken for lek mellom hunder, mens en fjerde reiser på treningsplassen i hundeklubben. Den store forskjellen mellom måten å holde hund, på er at hunden får lov til å hilse på (nesten) alle og enhver, eller om den kun får hilse på utvalgte venner.
NOEN RASER ER MER UTSATT ENN ANDRE
Hvis du ønsker å velge en rase som har mindre risiko for å komme opp i problemer med andre hunder, er det lurt å velge en hunderase som ikke er så veldig opptatt av andre hunder, slik som mynder eller settere. En del hunderaser er veldig sosiale av natur og med en høy terskel for konflikt-atferd, slik som retrievere og spaniels, og det kan være god løsning. Men en sosial hund som får lov til å trekke bort til alle hunder, og føler frustrasjon når den plutselig ikke lenger får lov til å hilse, kan bli en problemhund i like stor grad som mange andre hunder. Det er noen raser som er overrepresenterte på våre kurs og atferdstimer, og det er ofte de som er lettbjeffete og mer reaktive av natur. Alle størrelser og farger, men chihuahua, finsk lapphund, staffordshire bullterrier og dachshund er de fire vanligste på listen.
NOEN INDIVIDER ER MER UTSATT ENN ANDRE
Miljømessige årsaker er viktige og det er funnet dokumentasjon på at lite sosialisering i tidlig alder øker risikoen for problematferd. Men det er også dokumentasjon på at feil sosialisering kan ha like store konsekvenser for hunden. Har du vært på valpekurs eller valpekveld der en av valpene gjemmer seg under stolen eller bak eieren fordi det er skummelt å være sammen med de andre hundene? Har du opplevd med egen eller andres hund at leken plutselig blir litt for intens, hunden viser tegn til å ønske å komme seg unna, men får det ikke til? Har du liten hund, og plukker opp hunden i fanget når du ser at en annen hund nærmer seg? Alle disse situasjonene øker sjansen for å utvikle passeringsproblemer.
Det blir fort uforutsigbart for hunder når de forskjellige hundeeierne har forskjellige regler angående egen hunds hilseatferd, men det blir tema i senere artikler. Først litt mer om årsaker hos hunden selv. Det kan være nyttig å dele hundene i flere kategorier, der tiltakene er mer felles innenfor den aktuelle kategorien. Utgangspunktet er boka Dog Fight (Jean Donaldson, 1999) for å kartlegge utagering, og utvidet med egne erfaringer:
Vil ikke hilse-hunden, som helst vil at andre hunder holder seg borte. Utageringen er ofte fryktmotivert. Bjeffing og utagerende atferd har som funksjon å skremme bort den andre. Denne hunden vil i størst mulig grad unngå bråk, men etter hvert som han har lært at angrep er det beste forsvar, så kan du se skremme-atferd også på veldig lang avstand.
Ressursvokteren, som vil ha noe for seg selv, f.eks. leker eller eieren, eller eiendommen. Her er det frykt for å miste noe hunden eier. Mobberen, som elsker å legge offerhunder i bakken. Du ser den som en forholdsvis ydmyk hund i en flokk med hunder som er større enn seg selv, men får den sjansen til å leke med hunder som er mindre enn seg selv, kommer mobberen frem. Hvis den ser de riktige tegnene hos den den hilser på, så bruser den seg opp, springer etter og legger raskt i bakken.
Hyperlekeren 1, som er dårlig på høflighetsfraser og hilserituale, og som er veldig intens i leken. Utagering er i første omgang frustrasjons-motivert. Denne hunden mangler selvkontroll, og gjør det første den tenker på.
Hyperlekeren 2, som mangler turtaking og rollebytte, og som ikke signaliserer at leken er på liksom, dette fører til at det raskt kan raskt svitsje fra lek til slåssing.
Slåsshanen, som ignorerer motstanderens dempende signaler og cut-off-signaler, er ofte av en rase som er avlet frem for gameness (les: modig og standhaftig). Ustoppelig og uten bitehemming når slåsskampen er i gang. Denne hunden blir sjelden redd etter en slåsskamp, den vil oftest tenke at den vant, og at den gjerne tar en kamp til hvis noen vil.
Jegeren, som oppfatter små hunder som byttedyr. Jakten kan starte ved synet av en hund på avstand, eller også midt i en lekesituasjon. Dette kan bli farlig, da hunder sjelden har bitehemming når de er på jakt…
Gjeteren, som vil gjete hunder som er i aktivitet, og som gjerne også stopper dem med et bitt. Her er tempoet viktig. Gjeteren vil sjelden gå over til gjentakende bitt, da det viktigste for dem er å stoppe arten.
Lettbjeffete hund, som både kan være glad, usikker eller redd, men fordi bjeffingen kommer så lett frem, påvirker det den møtende hunden til å svare opp, og det blir en negativ opplevelse for begge parter.
Noen hunder er flere av disse kategoriene samtidig, og det betyr at tiltakene man setter i gang med, bør være individualiserte. I de tilfellene der hunden bare er glad og vil hilse, kan utviklingen ha skjedd slik som her:
Valpen blir levert fra oppdretter ved åtte ukers alder, og den nye eieren får beskjed om å passe på ikke å la valpen bli smittet av sykdommer, blir bedt om å vaksinere ved 12 ukers alder. Veterinæren som vaksinerer, forteller eieren om en økt risiko for smitte de første 14 dagene etter vaksinen, noe som gjør at eieren holder hunden borte fra andre hunder frem til den er tre og en halv måned. Da begynner de å gå på tur i nabolaget, med bånd, og møter av og til en annen hund. Valpen er begeistret og drar i båndet, hopper og bjeffer og ønsker å hilse på den andre hunden. Noen ganger får den lov, andre ganger ikke. De gangene den får lov, blir den aldri ferdig å leke, er helt hyper og maser på den andre hunden. Eieren synes det er vanskelig å få hunden med seg, føler at han ikke mestrer situasjonen og vegrer seg for at valpen får hilse neste gang.
Valpens lekebehov blir ikke møtt, og frustrasjonsatferden blir forsterket. De gangene den får lov til å hilse, er den så overivrig og uerfaren at den blir oppfattet som uhøflig av andre hunder. Den greier ikke å lese den andre hundens dempende signaler, noe som ender med at den må ty til truende signaler, som valpen besvarer med truende signaler tilbake. Dette synes eieren er leit og vanskelig, og mister enda mer følelsen av å mestre. Eieren hører på råd fra andre hundeeiere om å ta tak i nakkeskinnet og riste valpen når den ikke lyder eller hilser fint, og begynner å unngå turområder hvor det er andre hunder. Dette blir fort en ond sirkel.
Etter hvert som hunden blir eldre, blir den større og vanskeligere å holde tak i, og problemet forverrer seg for hvert møte med en annen hund. Nå har hunden i tillegg assosiert andre hunder med straff og frustrasjon. Den har begynt å forutsi hva som skal skje, fordi eieren blir anspent lenge på forhånd. Dette kan utvikle seg videre slik at hunden blir aggressiv mot andre hunder både om den er løs eller i bånd.
Hva bør du gjøre?
VALPEN/UNGHUNDEN SOM TRENGER OPPLÆRING I HØFLIG HILSING OG LEK:
Det er to ting som vil hjelpe den å takle andre hunder bedre, det første er å leke med andre trygge hunder. La den få leke med trygge hunder, og la den få oppleve mestring. Dette er ofte med på å bryte den onde sirkelen der både hund og eier får en økt mestringsfølelse. Dette bør ikke skje på fortauet eller i spente situasjoner, men avtal heller med noen om å møtes på en fotballplass, eller åpning i skogen. Vi
ønsker at hunden skal ha en forventning om bare å passere andre hunder på tur, og heller ha forventing om lek på spesielle steder.
Den andre tingen er å lære hunden å gå forbi andre hunder på en rolig og høflig måte. Målet er å lære hunder å kunne gå forbi andre uten å bjeffe og utagere. Tilvenn hilsing gradvis ved å bruke kjente hunder og avstand. Fokuser på det den gjør riktig, og fokuser mindre på det den ikke gjør riktig. For eksempel, belønne den før den begynner med bjeffingen. Etter hvert som den blir flink til å passere hunder på avstand, kan avstanden reduseres og til slutt kan den lære å passere andre hunder på kortere avstand. Det kan være nyttig å trene kontroll, for eksempel på å gå fint i bånd, en rask snu, og å vente på en frikommando.
Den voksne hunden som trenger å snu en etablert utageringsatferd: Uansett årsak, er oftest det første vi gir av tiltak rett og slett å redusere stressnivået hos hunden i situasjoner der det er fremmede hunder den reagerer på. Vi må endre forventningene til hunden, fra å være frustrert, fryktsom, usikker eller engstelig til å bli mindre frustrert eller fryktsom, og heller ha en forventning om lek og godbit hos mor/far når den ser en annen hund. Det finnes flere hundeskoler og atferdskonsulenter som tilbyr passeringskurs både for unghunden og den voksne hunden. I kartleggingen vil en finne den underliggende årsaken, slik at en får jobbe med det som er problemet, f.eks. stoppe gjeting eller øke selvkontroll, eller evt. lære mer høflige hilsemetoder.
TEKST: GRY ESKELAND (ATFERDSVETERINÆR)
Gry Eskeland har lang erfaring som adferdsveterinær og adferdskonsulent. Hennes spesialkompetanse er
innen utredning av medisinske årsaker til problemadferd i tillegg til medisinering av frykt/stress og aggresjonsproblemer.